Harald Eia hadde rett

I serien “anekdotisk bevisføring passar best i media” bringer vi i dag det endelege beviset for at Harald Eia og evolusjonspsykologen Simon Baron Cohen faktisk hadde rett i første episode av Hjernevask: Ein dag gamle babyar viser faktisk tydeleg kjønna oppførsel og interessefelt, her dokumentert ved bildebevis (!) av mitt eige barn.

På bildet under ser vi heilt tydeleg at Eirik (1 dag) interesserer seg sterk for den fysiske utforminga og brukargrensesnittet på pappa'n sin mobiltelefon (biletet til venstre). Mobiltelefonen ser ut til å stimulere Eirik sine medfødde maskuline evner i retning teknikk og fysikk, kanskje til og med industriell design.

Derimot viser Eirik ingen særleg interesse for det meir feminine kosedyret Audun apekatt (til høgre). Ansiktsuttrykket viser tydeleg at han synest kosedyr er ei typisk jenteleike, og dermed uinteressant, ja kanskje til og med litt trugande for den medfødde maskuliniteten hans.

I neste episode skal vi bruke naturvitenskapen til å bevise at “jentelus” ikkje berre er ein kulturell konstruksjon slik vitskapen tidlegare har meint, men faktisk ein eigen art, med arvemateriale og det heile – følg med!

Oppdatert: Dersom du eventuelt har større interesse av å sjå kva Jørgen Lorentzen faktisk sa til Harald Eia om kjønn, biologi og evolusjon, kan du titte på denne nyklipte versjonen, basert på det publiserte råmaterialet til nrk.

Mediedekningen i Gaza

Det rapporteres om en sterkt økende humanitær krise i Gaza etter Israels bombing og påfølgende bakkeinvasjon av det palestinske området. Men rapportene kommer ikke fra internasjonal presse. De er nemlig utestengt fra det okkuperte området, av okkupasjonsmakten. Tilbake står sivilbefolkningen, palestinske journalister og et par norske leger.

Uavhengige rapporter?
En av mange viktige regler det internasjonale samfunnet er enige om i krig, er at journalister skal ha fritt leide i konfliktområder, og ha mulighet til å dekke situasjonen fritt og uavhengig. Dette prinsippet har vært under sterkt press i mange store konflikter i hele mediehistorien. Rudyard Kipling har sagt at "sannheten er krigens første offer", og det ser vi stadig. Det har for eksempel vært en klar tendens mot at amerikansk og delvis internasjonal presse har blitt en del av USAs propagandaapparat i konflikter der USA har vært involvert. Da USA angrep Irak etter deres invasjon av Kuwait i 1991, fulgte CNN med på lasset som eneste fjernsynskanal med tilgang til USAs frontlinjer. CNN meldte om presisjonsbombing og amerikanske seire, akkurat slik Pentagon ønsket - og debatten kom i ettertid.

Israels mediestrategi?
Med krigen mot terror etter 11. september 2001 har pressens frihet i konflikter blitt snevret ytterligere inn som følge av frykt og patriotisme. Journalister opplever at militære myndigheter gir klar beskjed om at de "enten er mot oss, eller for oss". (Dette meldte riktignok tidligere landslagstrener Åge Hareide til et samlet norsk pressekorps før bortekampen mot Italia i 2004 også, men det var tross alt bare fotball).

Nå er befolkningen på Gaza-stripen i en situasjon der de ikke selv bestemmer hvem som kan komme inn og ut av området, det har bare okkupasjonsmakten Israel, med sine murer, piggtrådsperringer, grensevakter og soldater, kontroll over. Og i god tid før de første bombene over Gaza hadde Israel sperret Gaza inne, og det internasjonale samfunn, inkludert journalister og helsearbeidere, ute. Tilsynelatende en brutalt genial mediestrategi for en okkupasjonsmakt. Tilbake står bare det mange vil hevde er svært partiske palestinske journalister, og hva slags troverdighet har deres rapporter?

Så dukket to norske leger opp i mediebildet. Erik Fosse og Mads Gilbert hadde, ved hjelp av norsk UD, klart å snike seg inn som helsearbeidere til et sykehus i Gaza før grensene stengte helt. Nå sier de at deres viktigste oppgave, trolig viktigere enn å redde liv på opersjonsbordet, er å rapportere til internasjnale medier. Med disse rapportene sprekker nemlig Israels mediestrategi for krigen.

Vær varsom?
Et annet journalistisk prinsipp som utfordres ved grusomheter og humanitære katastrofer, er selve "Vær varsom"-prinsippet. Stavanger Aftenblad har valgt å forlate sine vanlige etiske retningslinjer for publisering av bilder, og har som eneste norske medium denne uka trykket et stort (2 sider) bilde av en død jente, drept i et bombeangrep i Gaza. Ansiktet er tydelig, og jenta er trolig fullt identifiserbar. Dette har skapt debatt, og Stavanger Aftenblad forsvarer valget sitt ved å vise til andre viktige bilder som har fortalt den brutale sannheten i krig.

Noen ganger er det kanskje ikke nok å være varsom. Av og til må vi tåle at ubehaget følger med sannheten.

"Dette bildet lyver"

Det skriver Aftenposten i dag, og viser et bilde av en smilende justisminister i tilsynelatende jovial passiar med Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund. De to er slett ikke så vel forlikte om situasjonen i Politiet som bildet kan tyde på, forteller avisen. Dette er forsåvidt interessant i seg selv. Det er ikke hver dag pressen bruker spalteplass til å reflektere over at de faktisk rett som det er dokumenterer en liten flik av virkeligheten, for så å presentere det som...nettopp Virkeligheten. Hva med utenrikskorrespondentenes evindelige "en amerikaner jeg snakket med i ettermiddag sier at..." for så raskt å trekke slutninger om hva folket mener i den aktuelle saken. Men nok om det. Det var altså bilder som lyver som var dagens tema.

Det er lenge siden det var et snev av sannhet i det gamle munnhellet om at "et bilde lyver ikke". Med det digitale fotoet kunne man kanskje heller si at "et bilde kan lyve mer enn tusen ord", og kunsten å manipulere et bilde har også blitt et kulturfenomen, for ikke å si kunst.

Men bilder kan også komme på kant med sannheten uten inngrep i Photoshop eller triksing i mørkerommet. For hva er forholdet mellom virkelighet og representasjon? Dersom et dokumentarisk foto avbilder noe annet enn det påstår, er det da en løgn? Det berømte bildet av amerikanske soldater som reiser flagget på Iwo Jima i 1945 er arrangert av PR-fotografene seks dager etter at slaget ble vunnet, fordi de "ekte bildene" ikke ble gode nok. Er bildet da en løgn?

Et godt hjemlig eksempel er dette berømte bildet av en lastebil fra Hjemme-fronten som ruller forbi Universitets-bygningen 9. april 1945 til ellevill jubel fra folkemassene. Jøssingen på biltaket svinger et norsk flagg, og bildet har blitt noe i nærheten av et ikon for den norske frigjøringen etter fem års tysk okkupasjon.

Så viser det seg at det vi ser på bildet ikke er unge, jublende hjemmefrontere. 55 år etter at bildet var tatt, kunne Aftenposten avsløre at bildet viser en gjeng NS-ungdommer fra Quislings Unghird som hadde kapret en hjemmefrontsbil for å komme seg uhindret gjennom byen for å rydde et våpenlager på østkanten før det falt i hendene på seierherrene.

Og da gjenstår spørsmålet. Lyver dette bildet også? Eller ligger løgnen hos alle som har antatt at dette var en lastebil med våre beste menn?